Fire timers mareritt

Idag skulle vi gå en lang tur og målet var Årbogen. Jeg hadde lyst til å se det området vi sleit oss igjennom i vinter. Vi tusla opp løypa hvor vi hadde blitt kjørt med scooter og det var igrunnen greit at det var mørkt da vi kjørte opp. Det var noe bratt ned enkelte steder.

Jeg brukte ca halvparten av tida på å gå opp i forhold til å kjøre opp med scooter :-o

Vi kom opp og jeg fulgte sporet vårt i teigen. Og det var ikke noe lett terreng nå heller. Det var mye rett og og langt ned. Jeg var på vei ned en skråning med helling lik unnarennet på en hoppbakke og Ayscha gikk løs siden det er så håpløst med hund i bånd nedover slik.

Og plutselig var hun borte!

Jeg fikk kommet meg bort til løypa igjen og gikk nedover mot bilen i håp om at hun hadde kommet seg dit. Men der var det ingen hund og jeg gikk opp igjen og innover der jeg hadde hørt henne sist. Jeg var mest redd for at hun kunne ha satt seg fast siden hun hadde sele på seg. Og hun gir ikke en lyd fra seg om hun står fast i skogen........

Etter en stund ringte jeg politiet og meldte henne savnet, de hadde ikke fått noen melding om at hun var funnet. Så jeg fortsatte å lete og rope. Jeg hadde nærmest gitt og og bestemt meg for å gå tilbake til bilen og vente der da jeg fikk en telefon fra en som hadde funnet en rottweiler. Det var en himmelsk god beskjed å få etter å ha leita i fire timer :-))))

Det var to små jenter som hadde vært og fiska rumpetroll som hadde funnet henne. Ayscha hadde kommet bortom men var på vei videre mot en vei. Jentene var redd hun skulle gå ut på veien og hadde fått henne med seg hjem.

Selen hennes var vridd og de måtte klippe den av. Hun var rimelig sliten, da vi kom hjem flata hun ut rett innenfor døra, helt utslitt.

Det var en ubeskrivelig følelse å få henne tilbake igjen.